Home > Posts > Jeg har tatt liv og angrer

Jeg har tatt liv og angrer

Innlegg publisert i Aftenposten 31.jan. 2012 ved Lars Thore Fadnes

Jeg har en syndsbekjennelse. Det er ingen bagatell. Jeg har tatt liv. Eller rettere sagt, jeg har tatt mange liv. Og enda verre enn det. Jeg har betalt for at en mengde liv har blitt gjort slutt på. Og har betalt for andres lidelse. Før du feller dom over meg ber jeg om at du leser ferdig.

Når du leser dette begynner du kanskje å lete blant psykiatriske diagnoser eller personlighetsforstyrrelser som merkelapper rundt halsen min. Kanskje er det en formildende omstendighet at jeg ikke var alene om å ta liv. Jeg var en del av en gruppe. En stor gruppe. I gruppa var det faktisk sett på som unormalt å ikke ta liv. Fortsatt omgår jeg en stor del av denne gruppa. Når sant skal sies er det mange flotte mennesker også i denne gruppa. Mange av dem stiller meg allikevel spørsmål om hvorfor jeg velger å ikke lenger ta liv. For meg er det nå opplagt. Det føles galt. Veldig galt.

Jeg er altså en angrende synder. Du trenger med andre ord ikke frykte meg nå. Jeg er ikke lenger farlig. Nå som jeg har innsett mine feilskjær og lover jeg å ikke gjøre det igjen.

I begynnelsen var det å ta liv ubehagelig. Men jeg lærte meg til å fortrenge hva handlingen innebar. Jeg lærte meg til å ikke tenke over at noen presise håndbevegelser kunne stoppe signalene mellom hode og kropp. Livene jeg har tatt selv er i all hovedsak fisk. Fisk som tidligere var sprell levende, men som stilnet hen etter at nakken ble knekt. Nå føles det trist å tenke på, men godt å vite at det er et tilbakelagt kapittel.

Allikevel angrer jeg like mye på alle livene som gikk tapt fordi jeg har betalt for at andre skulle gjøre slutt på dem. Det måtte en geit til for å få meg til å innse dette. Jeg besøkte en god kamerat som ville gjøre stas på besøket, og hadde hentet en geit som skulle grilles på bålet. Den unge, livskraftige og flotte geita som var full av liv ble holdt opp foran meg som skulle få æren å kutte strupen med en skarp kniv. Geita så på meg med redsel i øynene. Å kutte strupen på den livfulle geita ble rett og slett for vanskelig for meg. Dessverre tok noen andre arbeidet, og geita havna på grillspyd. Jeg følte meg forpliktet til å smake på grillspydene selv også, men godt smakte de ikke. Geita satte allikevel spor. Hun satte i gang en tankeprosess som fortsatte over tid.

Jeg stilte gradvis flere spørsmål – både til meg selv og andre. Noen sa det handler om makt. Den sterkestes makt. Jeg vet ikke om jeg trodde på det før heller. Tanken om at det er greit å ta liv fordi man er i stand til det, har aldri gitt helt mening hos meg. Tvert imot vil jeg si at makt gir ansvar til å forvalte på en god måte.

Noen hevder også at det er slik vi er ment å leve. At vi naturlig sett er kjøttetere. Mye tyder på at dette ikke stemmer, som blant annet utformingen på tannsettet og lengden på tarmene våre. Skulle jeg bli stilt i et hjørne og måtte forsvare meg mot noen som vil ta mitt liv vet jeg ikke hva jeg vil gjøre, men det å ta liv uten at det på noen måte er nødvendig kan jeg ikke lenger være med på.

En del hevder også at det er nødvendig. Dette hevdes særlig ofte fra kjøttindustrien (som fra det såkalte ”Opplysningskontoret for kjøtt”), men missinformasjonen har dessverre nådd langt. Kjøtt blir ofte framstilt som en nødvendig del av kostholdet. Som lege og helseforsker vet jeg at dette ikke stemmer. Selv føler jeg meg nå sunnere, friskere, sterkere og mer energisk enn tidligere. Vitenskapen bekrefter også at et grønnsaksdominert kosthold har store helsemessige fordeler med lavere forekomst av en rekke livsstilssykdommer, noe også Helsedirektoratet sier stadig tydeligere.

Jeg vil gjerne at du blir med meg på et lite tankeeksperiment. Tenk deg at en folkegruppe som er litt sterkere og har litt bedre redskaper og kommunikasjonsmidler enn oss invaderer landet. Dessverre har de også en lei uvane. De er veldig glad i kjøtt. Menneskekjøtt. Makabert tenker du kanskje. Tenk deg at folkegruppa raskt får overtaket og ender opp med å sende oss og våre familier inne i bur hvor vi fôres opp fram til livet ender i en konsentrasjonsleir før vi parteres og legges i vakuumpakket plast. Tenk deg at fra inntrengernes synspunkt er meningen med livene vårt kun å stille sulten etter kjøtt. Litt ubehagelig tanke, er det ikke? Spørsmålet er nå hva du tenker om det moralske i tankeeksperimentet. Synes du det er greit å bli gjort til et stykke mat fordi inntrengerne er hakket sterkere og mektigere, eller kanskje en tanke skarpere? Hvorfor skulle situasjonen være annerledes når det gjelder for eksempel en gris. Hvis ikke skrikene og hylene fra grisen på vei til slakteriet er et tegn på angst og smerte, hvorfor skriker grisen da?

Tankeprosessen som for meg starta med en geit endte i en beslutning om å ikke ta flere liv. Selv om jeg nå er blitt bevisst min mørke fortid har jeg det allikevel bedre. Jeg er kvitt det ubevisste ubehaget jeg sjelden tenkte over at jeg hadde for eksempel ved middagsbordet. Nå som jeg spiser min mat med glede vil jeg gjerne dele min historie med deg, slik at du som kanskje også har et ubehag du ikke er bevisst, har mulighet til å slippe ubehaget.

Lars Thore Fadnes

http://www.aftenposten.no/meninger/Jeg-har-tatt-liv-og-angrer-6752796.html#.TyhigMVSSts

Advertisements
  1. No comments yet.
  1. No trackbacks yet.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: